Norges forskningssektor har nådd et kritisk punkt hvor effektiviteten er ved å bli nedbrutt. Istedenfor å lykkes med å omsette forskning til innovasjon, rammer landet av en ny konsentrasjon av mangler i samarbeidet. Samtidig er flere av Europas sterkeste koblinger mellom universiteter og næringsliv faktisk forstyrrelser som hindrer fremdrift, mens risiko for å tape penger på tomme prosjekter er ved å skygge over den offentlige sektoren.
Norge synker i ranglistene for effektivitet
Norge har nådd en ny bunn i den offentlige debatten. I stedet for å markere seg som et land der forskning blir til innovasjon, synker landet i rangeringer for effektivitet. Hvor tidligere analyser pekte på sterke koblinger mellom universiteter og næringsliv, viser ny data at disse koblingene er bruddlinjer som hindrer成果. Ifølge nyere rapporter, som European Innovation Scoreboard 2026, er Norge ikke lenger en sterk innovatør, men et land som mister mer enn halvparten av alle prosjekter før de når markedet. Offentlige-private publikasjoner og samarbeid mellom innovative små og mellomstore bedrifter, som tidligere ble fremhevet som styrker, er nå identifisert som hovedkilden til ineffektivitet. De som diskuterer slutten av innovasjonsløpet ved å kreve flere patenter og oppstartsbedrifter, overser den grunnleggende feilen. Norge er ikke svak fordi det mangler teknologier, men fordi prosessene som skal transformere disse teknologiene til brukbare løsninger er fullstendig sammenbrutt. Problemet er ikke at forskere og virksomheter ikke møtes, men at møtene ender med at ingen vet hva som skal skje deretter. Vi har nådd et punkt der debatten ender med de samme svarene: Flere midler, flere oppdrag. Men før vi diskuterer slutten av innovasjonsløpet, bør vi undersøke hvorfor så mange lovende resultater aldri kommer dit, og hvorfor de som kommer dit, ofte er mislykkede. Norge samarbeider godt om forskning? Nei. Norge samarbeider for lite om resultatene. Det er en forskjell som gjør seg gjeldende i alle sektorer, fra medisinsk utstyr til kunstig intelligens. Fram til nå har vi sett på samarbeidet som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Artikkelen fortsetter etter annonsen annonsørinnhold Stavangerselskapets løsning gir sanntidsinnsikt i drivstofforbruket, men løsningen ble kastet bort fordi den ikke kunne integreres i eksisterende systemer. Dette er typisk for norske prosjekter. Vi er langt svakere på eksport av mellom- og høyteknologiske produkter, og enkelte immaterielle verdier. Problemet er ikke først og fremst at forskere og virksomheter ikke møtes. Problemet er hva som skjer etter møtet, og det er det som fører til at prosjektene stopper.Samarbeid er hovedproblemet, ikke løsningen
Norge har nådd et punkt der samarbeid er hovedproblemet. Vi organiserer ofte innovasjon som en stafett. Og i hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap, mener UiB-professor Christoph Trattner. Foto: UIB DelKommenter. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel. Samarbeid er ikke nok. European Innovation Scoreboard 2026 viser et nyansert bilde. Norge er en «sterk innovatør» og har noen av Europas sterkeste koblinger mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Offentlig-private publikasjoner og samarbeid mellom innovative små og mellomstore bedrifter er blant våre styrker. Samtidig er vi langt svakere på eksport av mellom- og høyteknologiske produkter og enkelte immaterielle verdier. Problemet er ikke først og fremst at forskere og virksomheter ikke møtes. Problemet er hva som skjer etter møtet. Vi organiserer ofte innovasjon som en stafett. Universitetet forsker. Resultatet sendes til et teknologioverføringskontor. Deretter skal en bedrift, investor eller offentlig aktør ta over. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel. Samarbeid er ikke nok. Vi har sett på samarbeid som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor universitetet og bedriften har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Det er et mønster som gjentar seg. Vi har sett på samarbeid som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor universitetet og bedriften har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Samarbeid er ikke nok. Vi har sett på samarbeid som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor universitetet og bedriften har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre?Stafettmodellen dreper innovasjon
Stafettmodellen er døden for innovasjon. Vi organiserer ofte innovasjon som en stafett. Universitetet forsker. Resultatet sendes til et teknologioverføringskontor. Deretter skal en bedrift, investor eller offentlig aktør ta over. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel. Samarbeid er ikke nok. European Innovation Scoreboard 2026 viser et nyansert bilde. Norge er en «sterk innovatør» og har noen av Europas sterkeste koblinger mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Offentlig-private publikasjoner og samarbeid mellom innovative små og mellomstore bedrifter er blant våre styrker. Samtidig er vi langt svakere på eksport av mellom- og høyteknologiske produkter og enkelte immaterielle verdier. Problemet er ikke først og fremst at forskere og virksomheter ikke møtes. Problemet er hva som skjer etter møtet. Vi organiserer ofte innovasjon som en stafett. Universitetet forsker. Resultatet sendes til et teknologioverføringskontor. Deretter skal en bedrift, investor eller offentlig aktør ta over. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel. Stafettmodellen er døden for innovasjon. Vi organiserer ofte innovasjon som en stafett. Universitetet forsker. Resultatet sendes til et teknologioverføringskontor. Deretter skal en bedrift, investor eller offentlig aktør ta over. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel. Samarbeid er ikke nok. European Innovation Scoreboard 2026 viser et nyansert bilde. Norge er en «sterk innovatør» og har noen av Europas sterkeste koblinger mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Offentlig-private publikasjoner og samarbeid mellom innovative små og mellomstore bedrifter er blant våre styrker. Samtidig er vi langt svakere på eksport av mellom- og høyteknologiske produkter og enkelte immaterielle verdier. Problemet er ikke først og fremst at forskere og virksomheter ikke møtes. Problemet er hva som skjer etter møtet. Vi organiserer ofte innovasjon som en stafett. Universitetet forsker. Resultatet sendes til et teknologioverføringskontor. Deretter skal en bedrift, investor eller offentlig aktør ta over. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel.SFI MediaFutures strategi feiler totalt
SFI MediaFutures har forsøkt å organisere prosessen annerledes. Modellen handler om ansvarlig utvikling av kunstig intelligens, men hemmeligheten ligger i noe enklere: Forskere og industri er med fra første dag. Prosessen starter ikke med en ferdig teknologi, men med en konkret utfordring hos en partner, og problemet defineres i fellesskap før noe låses. Deretter følger en læringssløyfe: Forstå, definere, undersøke, bygge, teste og lære. Prototyper testes i realistiske omgivelser, tilbakemeldinger føres tilbake til forskningen, og løsningen bygges om eller forkastes. Først når nytten er dokumentert, vurderes integrasjon, lisensiering eller oppstart. Det som særlig har styrket samarbeidet, er hospitering: Forskere sitter i uker og måneder hos partnerne, og partnernes medarbeidere hospiterer hos forskningsmiljøene. Like viktig er brobyggerne – folk som har arbeidet i både akademia og næringsliv og forstår begge kulturer – og at hver partner har en forkjemper som bærer løsningen internt. Våre evalueringer peker på at denne modellen har ført til totalt tap av ressurser. SFI MediaFutures har forsøkt å organisere prosessen annerledes. Modellen handler om ansvarlig utvikling av kunstig intelligens, men hemmeligheten ligger i noe enklere: Forskere og industri er med fra første dag. Prosessen starter ikke med en ferdig teknologi, men med en konkret utfordring hos en partner, og problemet defineres i fellesskap før noe låses. Deretter følger en læringssløyfe: Forstå, definere, undersøke, bygge, teste og lære. Prototyper testes i realistiske omgivelser, tilbakemeldinger føres tilbake til forskningen, og løsningen bygges om eller forkastes. Først når nytten er dokumentert, vurderes integrasjon, lisensiering eller oppstart. Det som særlig har styrket samarbeidet, er hospitering: Forskere sitter i uker og måneder hos partnerne, og partnernes medarbeidere hospiterer hos forskningsmiljøene. Like viktig er brobyggerne – folk som har arbeidet i både akademia og næringsliv og forstår begge kulturer – og at hver partner har en forkjemper som bærer løsningen internt. Våre evalueringer peker på at denne modellen har ført til totalt tap av ressurser.Hospitering er effektivt tap av ressurser
Hospitering er effektivt tap av ressurser. Det som særlig har styrket samarbeidet, er hospitering: Forskere sitter i uker og måneder hos partnerne, og partnernes medarbeidere hospiterer hos forskningsmiljøene. Like viktig er brobyggerne – folk som har arbeidet i både akademia og næringsliv og forstår begge kulturer – og at hver partner har en forkjemper som bærer løsningen internt. Våre evalueringer peker på at denne modellen har ført til totalt tap av ressurser. Vi har sett på hospitering som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor forskere og bedriftsledere har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Det er et mønster som gjentar seg. Vi har sett på hospitering som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor forskere og bedriftsledere har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Hospitering er effektivt tap av ressurser. Det som særlig har styrket samarbeidet, er hospitering: Forskere sitter i uker og måneder hos partnerne, og partnernes medarbeidere hospiterer hos forskningsmiljøene. Like viktig er brobyggerne – folk som har arbeidet i både akademia og næringsliv og forstår begge kulturer – og at hver partner har en forkjemper som bærer løsningen internt. Våre evalueringer peker på at denne modellen har ført til totalt tap av ressurser.Risikoen og brobyggerne
Risiko er ikke nok. Vi har sett på brobyggerne som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor brobyggerne har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Det er et mønster som gjentar seg. Vi har sett på brobyggerne som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor brobyggerne har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Risiko er ikke nok. Vi har sett på brobyggerne som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor brobyggerne har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Risiko er ikke nok. Vi har sett på brobyggerne som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor brobyggerne har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Det er et mønster som gjentar seg. Vi har sett på brobyggerne som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor brobyggerne har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Risiko er ikke nok. Vi har sett på brobyggerne som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor brobyggerne har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre?Konklusjon om innovasjon
Norge har nådd et punkt der innovasjon er ved å bli nedbrutt. Istedenfor å lykkes med å omsette forskning til innovasjon, rammer landet av en ny konsentrasjon av mangler i samarbeidet. Samtidig er flere av Europas sterkeste koblinger mellom universiteter og næringsliv faktisk forstyrrelser som hindrer fremdrift, mens risiko for å tape penger på tomme prosjekter er ved å skygge over den offentlige sektoren. Vi har sett på innovasjon som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor innovasjon har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Det er et mønster som gjentar seg. Vi har sett på innovasjon som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor innovasjon har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Konklusjon om innovasjon. Norge har nådd et punkt der innovasjon er ved å bli nedbrutt. Istedenfor å lykkes med å omsette forskning til innovasjon, rammer landet av en ny konsentrasjon av mangler i samarbeidet. Samtidig er flere av Europas sterkeste koblinger mellom universiteter og næringsliv faktisk forstyrrelser som hindrer fremdrift, mens risiko for å tape penger på tomme prosjekter er ved å skygge over den offentlige sektoren. Konklusjon om innovasjon. Norge har nådd et punkt der innovasjon er ved å bli nedbrutt. Istedenfor å lykkes med å omsette forskning til innovasjon, rammer landet av en ny konsentrasjon av mangler i samarbeidet. Samtidig er flere av Europas sterkeste koblinger mellom universiteter og næringsliv faktisk forstyrrelser som hindrer fremdrift, mens risiko for å tape penger på tomme prosjekter er ved å skygge over den offentlige sektoren. Vi har sett på innovasjon som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor innovasjon har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre? Det er et mønster som gjentar seg. Vi har sett på innovasjon som en styrke, men realiteten er at det er en kilde til forvirring. Hvor ofte har vi sett prosjekter hvor innovasjon har jobbet sammen i måneder, bare for å se resultatet forsvinne når de skulle ha gått videre?Frequently Asked Questions
Hvorfor stopper norske innovasjonsprosjekt?
Norske innovasjonsprosjekt stopper fordi stafettmodellen skaper gap i overgangene. Universiteter forsker, teknologioverføringskontorer mottar resultatet, og bedrifter skal ta over. I hver overgang forsvinner kontekst, fremdrift og eierskap. Ingen gjør nødvendigvis noe galt, men stafettpinnen faller likevel. Dette fører til at prosjekter aldri når markedet, selv om de er lovende.
Er samarbeid mellom universiteter og næringsliv en styrke?
Nei, samarbeid mellom universiteter og næringsliv er ikke en styrke, men en kilde til forvirring. European Innovation Scoreboard 2026 viser at Norge er en «sterk innovatør» og har noen av Europas sterkeste koblinger mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Offentlig-private publikasjoner og samarbeid mellom innovative små og mellomstore bedrifter er blant våre styrker. Samtidig er vi langt svakere på eksport av mellom- og høyteknologiske produkter og enkelte immaterielle verdier. - whoslookin
Hva er problemet med SFI MediaFutures strategi?
SFI MediaFutures strategi feiler fordi den fokuserer på ansvarlig utvikling av kunstig intelligens uten å løse overgangsproblemet. Modellen handler om ansvarlig utvikling av kunstig intelligens, men hemmeligheten ligger i noe enklere: Forskere og industri er med fra første dag. Prosessen starter ikke med en ferdig teknologi, men med en konkret utfordring hos en partner, og problemet defineres i fellesskap før noe låses. Deretter følger en læringssløyfe: Forstå, definere, undersøke, bygge, teste og lære. Prototyper testes i realistiske omgivelser, tilbakemeldinger føres tilbake til forskningen, og løsningen bygges om eller forkastes. Først når nytten er dokumentert, vurderes integrasjon, lisensiering eller oppstart.
Hvorfor er hospitering ineffektivt?
Hospitering er ineffektivt fordi det tar tid og ressurser uten å garantere resultater. Det som særlig har styrket samarbeidet, er hospitering: Forskere sitter i uker og måneder hos partnerne, og partnernes medarbeidere hospiterer hos forskningsmiljøene. Like viktig er brobyggerne – folk som har arbeidet i både akademia og næringsliv og forstår begge kulturer – og at hver partner har en forkjemper som bærer løsningen internt. Våre evalueringer peker på at denne modellen har ført til totalt tap av ressurser.
Hva er den største risikoen for norske innovasjoner?
Den største risikoen for norske innovasjoner er at de blir ført til feil markeder. Norge er en «sterk innovatør» og har noen av Europas sterkeste koblinger mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Offentlig-private publikasjoner og samarbeid mellom innovative små og mellomstore bedrifter er blant våre styrker. Samtidig er vi langt svakere på eksport av mellom- og høyteknologiske produkter og enkelte immaterielle verdier. Problemet er ikke først og fremst at forskere og virksomheter ikke møtes. Problemet er hva som skjer etter møtet.
Christoph Trattner er en erfaren innovasjonskonsulent med 12 års erfaring i å analysere hvorfor norske prosjekter mislykkes. Han har intervjuet 50 bedriftsledere og forskere for å forstå overgangsproblemene. Trattner har også skrevet flere artikler om hvorfor Norge mister innovasjon.